Høst i hagen

Jeg har aldri før hatt en hage jeg kunne oppleve innendørs. Selv om vi ikke har noen store vinduer i huset vårt, så ser jeg hagen godt fra de vi har. Og fra kjøkkenvinduet kan jeg se de lange hekkbedet som nå bader i septembersol.

Det er deilig nå å ha tid til å vurdere hva som skal endres i bedet for at det blir enda finere neste sommer og høst. Det er klart at flere Syrinhortensia Grandiflora skal inn et par steder til. 

Ved bryggerhusveggen blomstrer en Hjortetrøst. Jeg tror at dette kanskje er Flekkhjortetrøst fordi stilken og blomstene er mørkere enn Storhjortetrøsten jeg har. 

Det er jo ikke så rart at begge disse heter Solhatt på norsk og en gang hadde det samme botaniske navnet, Rudbecia. Men Purpursolhatten er skilt ut som egen gruppe, Echinacea.

  

Blomstene på den nevnte Syrinhortenisiaen begynner å visne nå,  og er absolutt finest på avstand. Noen av blomstene tåler likevel et nærbilde. Det samme gjelder Evigbergknappen som står i store flere steder i hagen. 

Eplehøsten

Under blomstringen så fryktet jeg at treet ville knele under vekten av alle eplene. Det ble mye epler, men treet står fortsatt. 

Det flotte været i helgen motiverte for en innsats og med god hjelp både på bakken  og i høyden ble så godt som alle eplene plukket.

Noe over 100 kg ble levert til pressing.

Og resten ble til 12 glass eplegele og 9 liter eplesyltetøy.

Leieavtaler

Da vi kjøpte gården for 10 år siden visste vi at det innebar bo- og driveplikt. Det betyr at man må bo på gården og dyrke jorda. Å bo var selvsagt, ellers hadde vi jo ikke kjøpt gården.

På vår gård hadde alle jordene vært utleid til naboer i nesten ti år. Maskiner og andre redskaper som sto her hadde ikke vært brukt på like mange år. Vi var realistiske nok til å innse at vår tid og krefter skulle brukes på helt andre områder enn å drive jorda selv. Det var derfor enkelt å videreføre allerede inngåtte avtaler med tre dyktige naboer med nye maskiner.

Det var fortsatt lenge før noen av husene var klare for innflytting, men vi hadde ordnet oss en spiseplass i det som skulle bli stue og en liten kjøkkenkrok på gangen i 2.etasje. På den hybelkomfyren ble det faktisk laget middag til ganske mange i løpet av de 15 månedene vi holdt på før vi flyttet inn.

                   

I uka som kom drev vi både med kjøp og salg.

Et kjempekupp

Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli nye duker til spisestua i høst og jeg hadde forestilt meg hvor fint det ville bli. Med brune duker.

Det var før jeg visste at brunt er ut. Det har hendt før at jeg har lett etter noe som ikke finnes fordi det ikke er moderne nok.

Ja, det fantes brune duker i noen eksklusive utgaver og priser helt utenfor rekkevidde for meg som må ha minst åtte meter duk.

Utsalget til Solberg Spinneri i Solbergelva ble redningen. Fargen ble ikke brun, men den passer flott til vegger, stoler og maleri. Og den vil danne en fin bakgrunn for den bordpyntingen jeg hadde sett for meg.

Disse dukene må ha ligget lenge på lager for 400 kroner for 18 meter linduk er et kjempekupp.

Tre måneder igjen

Med så mange personer som skal komme på besøk her de siste ukene før jul så må logistikken legges tidlig. Sannsynligvis synes folk det er sært å gjøre avtaler om baking og syltelaging allerede nå, men for meg er det helt nødvendig for å få kabalen til å gå opp.

Heldigvis er alt på plass nå, inkludert en natt med gulljenta alene på besøk.

Som vanlig dreier dette seg om forberedelser, her i huset tar vi ingenting på forskudd.

Fårikåldagen

Vi har hatt fårikål flere ganger i høst, men det er nok ganske mange som kommer til å spise det i morgen på Fårikåldagen.

Jeg kan nesten ikke tenke meg noe som smaker bedre på en litt sur høstdag. Kjøtt og kål er mørt og kraften er smaksrik. Lukten fyller dessuten hele huset.

De fleste mener at Fårikål er best dagen etter. Hvorfor ikke koke Fårikål lenge nok den første dagen?

Her er oppskriften

Henger og hytte

Midt i september for 10 år siden kjøpte vi egen henger. Da hadde vi funnet ut hva som var den beste størrelsen for oss. At den måtte ha dobbel karmhøyde var en selvfølge. Den maksimale vekten av henger med lass må ikke overskride den vekten bilen kan trekke. Så selv om vi nok hadde hatt behov for en mye større, var det denne vi hadde mulighet til å bruke,

Til å begynne med førte jeg opp antall lass vi kjørte til gjenvinningsstasjonen, men etterhvert mistet jeg tellingen for det ble veldig, veldig mange.

Gårdens "gamletraktor", en International 1972-modell sto på låven uten hytte. Jeg forsto egentlig ikke hvorfor det var så om å gjøre å få satt den på, men deltok i det lille jeg kunne bidra med etter nøye instruksjoner fra mannen.










Da traktoren sto der i all sin "prakt" forsto jeg det også. Traktoren var selvsagt sikrere å kjøre og den kunne tåle en regnskur eller to.

Grunnen til at hytta var tatt av i utgangspunktet? Onkel hadde brukt traktoren til å kjøre ut masse før han bygget den siste delen av kjelleren i 1986. Og da var den altfor høy med hytte på.

Det hadde vært en ny befaring på gården denne uka. Feieren var på besøk for å sjekke pipa. Konklusjonen var at pipa var helt ok. Veldig stas da min far var med på å bygge den i 1950. I tillegg var feieren veldig fornøyd med at skapene på det gamle kjøkkenet i 2.etasje skulle fjernes. Pipeveggene måtte være helt åpne. På loftet kunne feieluke fjernes forutsatt at det ble satt trinn på taket utvendig og vi skaffet lang nok stige.

I uka som fulgte inngikk vi flere viktige avtaler.

Brødbaking

Her i huset var det mannen som ville ha brødbakemaskin, og det kjøpte han for 15 år siden tror jeg. Så lenge han fulgte oppskriften som fulgte med var brødet vellykket, det vil si en gang, men da han i overmot startet eksperimentering ble det svært mislykket resultat.

For at denne maskinen ikke skulle stå ubrukt så overtok jeg oppgaven, og bakte brød nesten hver dag i mange år. Ja så mange år at vi faktisk brukte opp fire bakemaskiner.

Etter en stund uten er vi nå endelig tilbake med nystekt brød til frokost.

Fordi formen er litt mindre nå enn før måtte jeg redusere den oppskriften jeg brukte tidligere, og det er faktisk en utfordring å finne akkurat riktig forhold mellom vått og tørt og fint og grovt.

For oss som er to er denne størrelsen helt passe. Et brød holder akkurat til to måltider. Det finnes bakemaskiner som er større med to eltekroker om man er mer enn fire.

Det er umulig å skjære opp et helt nystekt brød derfor stiller jeg inn slik at brødet blir ferdig stekt to timer før vi skal spise.

Til denne størrelsen brødbakemaskin bruker jeg
2,5 dl vann
1,5 dl solsikkekjerner
3 dl melblanding (feks til solsikkebrød)
3,5 dl hvetemel
2 ss olje
2 ts tørrgjær
Jeg bruker ikke salt i brødet. Det er litt i melblandingen, men for de som ikke bruker smør på brødet bør det nok 1/2 ts salt i.

Så for dere som har en brødbakemaskin i skapet - ta den fram og test en oppskrift. Ikke lag brødet for grovt - da er det mer sannsynlig at du blir fornøyd med resultatet.

En veldig viktig runde

Hovedbygningen på gården vår er fra før 1900. Det betyr at den er ført i SEFRAK. Det er et register over eldre bygninger og andre kulturminner. Det er litt over 500.000 enheter i dette registeret. 
(SEFRAK betyr SEkretariatet For Registrering Av faste Kulturminne i Noreg) 

Hvis eieren av slike bygninger ønsker å endre, flytte eller rive skal verneverdien vurderes. Dette innebærer at så fort kommunen får en søknad om endringer på en slik bygning så skal Fylkeskommunen involveres.

Jeg tok kontakt med fylkeskommunen direkte og spurte om det var mulig å få befaringen før jeg skrev søknaden. Det fikk jeg positivt svar på. Egentlig anbefaler jeg alle som skal igang med tilsvarende oppgaver å gjøre det samme. Jeg fikk presentert våre planer mens vi gikk rundt og så - noe som er mye enklere enn å skrive. Kulturminnekonsulenten stilte spørsmål, kom med råd og ga klar beskjed der de var helt ufravikelige. 

Huset vårt er verken gammelt nok eller unikt nok til å utløse noen penger, men jeg lærte veldig mye som gjorde det lettere å skrive søknaden om de endringene vi ønsket å gjøre. Dessuten kunne jeg legge ved rapporten som støttet søknaden.

Denne uka inneholdt også funn av noen gamle dokumenter. 

I den ene pappkassa  oppå hylla i et av de ubrukte rommene i 2.etasje lå mange originale gårdsdokumenter, som skjøter, kjøpekontrakter og branntakster. Det er spesielt stas å sitte med dokumenter skrevet midt på 1800-tallet. De ga meg svar på mange spørsmål jeg hadde hatt og er jo klenodier som vi tar godt vare på nå.  

I uka som kom kom vi til å ha fokus på enda en traktor, faktisk litt mot min vilje.

Norsk nostalgi

Den dyktige illustratøren Mona aka Emmeselle har i flere år solgt plakater og postkort med nostalgiske motiver.







Nå har hun også kommet med bok - sammen med Selma Lønning Aarø.

Tegningene er vakre og tekstene likeså.

Jeg dro inn til Oslo på lanseringen, og Aschehoug serverte både bobler og mat.

Godteributikker

For penger jeg fikk til bursdagen min i august så kunne jeg gå inn i et par butikker i går og velge fra øverste hylle. Ja, sånn sett ikke fra helt øverste. Denne bollen sto faktisk på nederste.

Da jeg fortalte til mannen i sommer at jeg ønsket meg en ny stålbolle lurte han på hva som var i veien med de jeg allerede hadde. Ingenting, selvsagt, men det hadde vært greit med en til. Og jeg visste allerede hvor den fantes. På Kitch`n.

Så hjem kom jeg med denne. Så blank og ennå ubrukt, men den skal nok få kjørt seg utover høsten. Den er fra RÖSLE  og selges i flere kjøkkenutstyrsbutikker og nettbutikker. De fleste kjøkkenbutikker vil ta opp bestilling om de ikke akkurat har den inne eller valgt denne i sin butikk. Min nye bolle er på 6,5 l. Jeg har boller som er større og jeg har boller som er mindre. For de som skal kjøpe sin første stålbolle vil jeg si at den må minst være på 5 l, gjerne litt større..

Så var jeg innom Jernia på Kongsberg. De har et større utvalg kjøkkenutstyr enn andre butikker i kjeden, og jeg fant det jeg lette etter. En løkholder. Det er så lett å finhakke løken når jeg stikker piggene ned i en halv løk og skjærer mellom tinnene.

Dessuten fornyet jeg litt i knivskuffen. Slike småkniver kan det ikke bli for mange av. Jeg synes at VICTORINOX har veldig gode kniver, og holder meg vanligvis til det merket. Nå oppdaget jeg de lekre knivene fra  SCANPAN og tok med en for å teste. Dette er en kniv i rustfritt stål med nonstick belegg.

Det siste jeg kjøpte var deigskraper. De bruker jeg når jeg skal ha en deig ut på bakebordet. Man kan si at dette er gjærdeigens slikkepott. Dessuten er den nyttig når jeg skal vaske bakebenken etter utbaking av gjærdeig. Deigskrapene blir faktisk utslitt etter mye bruk.

Jeg synes pene redskaper (det er selvsagt et de er gode) skaper ekstra arbeidsglede, og nå gleder jeg meg til å legge alt dette i skap og skuffer.

Og til overskriften - jeg kan gå i timesvis i slike butikker og bare se.

For ordens skyld: her er sponsing totalt fraværende.

Fra hestekraft til hestekrefter

Jeg har vært på å samle bilder som viser utviklingen i landbruket de siste hundre årene. Helt enkelt har det ikke vært, fordi det ble ikke tatt så mye bilder av arbeidslivet. Få eide fotoapparat og både filmen og fremkalling av den kostet en formue.

Her på gården var det viktig for bestefar å få fotografert hestene og dermed kom et og annet redskap med også.

Her er det tre hester som trekker en harv, og en hest som trekker en trommel.

Under kjører bestefar en rive for å dra sammen det gresset som er slått før det skulle legges på hesjer. Dessuten en helt moderne rive.

Etter tørkingen på hesjer ble alt høyet kjørt inn på låven for lagring. I dag ligger grasset på bakken i ca 2 døgn før det pakket i store rundballer for oppbevaring. 

  

I 1963 kjøpte bestefar sin første korntresker. Det var så stas at banksjefen, som hadde lånt ut penger, kom på besøk og ble fotografert ved rattet. Bildet til høyre er fra en av nabogårdene og tatt i 2006. På 1960-tallet ble kornet fylt rett i striesekker etter treskingen. Sekkene ble dyttet ut på bakken etter at det var omhyggelig lukket. Nå går kornet i en tank på treskeren, eller man kan kjøre en traktor med henger ved siden av treskeren.

I dyrskuområdet på Egertorget var det blitt satt opp en lang hesje for å henge bildene på. Alle bildene hang oppe i går og lørdag. Min svært inhabile mening er at vi bør finne et permanent sted for dette. Litt jobb gjenstår med å finne bilder vi mangler både det helt nye og fra rundt 1970.

EKTE EIKER

I går, på Egertorget matfestivial i Hokksund, ble EKTE EIKER presentert. EKTE EIKER er et kvalitetsmerke på varer produsert på Eiker. Dyktige bønder står for produksjonen, og varene selges i stor grad direkte fra gårdene. Det er fire studenter på Høgskolen i Buskerud som laget den grafiske profilen og nettside som sin bacheloroppgave i år. EKTE EIKER er også på Facebook

På Egertorget var de alle og jeg benyttet sjansen til å handle litt. 

Jeg kjøpte hylleblomstsaft, svarthyllsaft, plommegløgg og to typer eplemost. Begge eplemostene er presset samme sted og av samme type eple, men epletrærne står på to forskjellige gårder. De ikke bare ser forskjellig ut, men de smaker også forskjellig. Det er mange faktorer som spiller inn for å skape gode produkter og det kan man her på Eiker. 

Et tips: De, og mange flere,  er der i dag også.  Og jeg skal stå og selge inngangsbilletter og vil gjerne ha det travelt.

Endelig maling

Jeg må innrømme at det for 10 år siden var litt stas å kjøpe de første spannene med maling.

Det første maleprosjektet var det aller mest kjedelige -   yttervinduer. De ble løftet av hengslene, skrapt, slipt, grunnet, pusset og malt to strøk.







Man kan si at malingen skjedde litt på overtid. En del av rommene hadde aldri vært brukt til noe annet enn lager, så fokus på vinduene hadde nok vært fraværende. Man kan vel på mange måter si at dette var en redningsaksjon.










Det var faktisk ikke så lett å holde motivasjonen oppe. Innimellom tok jeg noen velfortjente pauser og så ut av vinduer som da bare hadde innervinduer.

Vi må ha verdens flotteste utsikt - et bølgende kulturlandskap på alle kanter der tre generasjoner før meg hadde arbeidet gjennom hele livet. Og fordi det ikke er noen høye fjell her så er det utrolig lyst.

I løpet av den neste uke tok jeg en snarvei og jeg gjorde flere viktige funn.

Teknisk support

Jeg ynder å si at jeg er relativt selvhjulpen. Jeg klarer det aller meste i hagen. Jeg kan male, rydde og bruke drill, skrutrekker og ryddesag. Jeg kan også grave en grøft hvis det er nødvendig.

Jeg synes også at det er helt greit å klippe gresset i hagen.

Men særlig teknisk er jeg ikke. Så jeg hadde ikke oppdaget at drivreimen var moden for utskifting før den hadde røket. Men heldigvis er det en på gården som har kompetanse på sånt.  Istedenfor å plutselig stoppe opp midt på plenen, kunne jeg sist mandag ettermiddag kjøre rundt i trygg forvissning om at den  nye drivreima mannen hadde monterte  vil holde flere klippesesonger. Godt at jeg fikk klipt i allefall, det kan nemlig bli lenge til neste gang det er mulig skal vi tro på værmeldingene.