Mange hender i arbeid

Sist lørdag var kjøkkenet helt fullt hele dagen. Noen gode venner hadde gitt meg et oppdrag, som jeg selvfølgelig tok med glede. De ville lage middag - litt fin middag, for hverdagsmat kunne de.

Så mens jeg forsøkte å vaske redskapene etterhvert som de ble brukt, og forklare og vise, så var det 6 andre hender som jobbet seg gjennom matlagingen.

Det var mye oppdeling av grønnsaker, men det var også legging av potetterte, rulling av ost i valnøtter og koking av pærekompott.

  

Det må jo ha vært ganske forvirrende for når det skal sju retter på bordet som hoppes det i forberedelsene fra det ene til det andre. Og poenget med sju retter var faktisk å få laget mest mulig forskjellig. Tre av rettene er selvstendige hovedretter - det er bare mengden som avgjør det.

 

 

  

 Her ligger alle oppskriftene og hvilken vin som passet.

Og vi kom i mål. Det ble klart for spising også - før tidsskjema.

MyHeritage

Jeg var veldig lenge fornøyd med å skrive alt jeg fant om slekten inn i et vanlig word-dokument. Det var oversiktlig og greit når utgangspunktet var mine tippoldeforeldre eller oldeforeldre.

Når det gjaldt slekten lengre bakover tok jeg bare med foreldrene. Antallet personer i vert ledd ble jo likevel fordoblet, så det var mange nok å holde styr på.

Nå har jeg jeg gått 13 slektledd bakover, og jeg har tatt med alle jeg har funnet i hvert ledd. Da ble papirdokumentet veldig uoversiktelig. Det finnes flere web-sider man kan bruke, og tilslutt valgte jeg MyHeritage. Fram til nå er jeg veldig fornøyd. Jeg har oppgradert søkemulighetene mot betaling. Det betyr at systemet leter etter treff i andre slektsider. Alt jeg legger inn blir også sjekket mot folketellinger, kirkebøker og andre digitale registre. På den måten har jeg allerede fått vite en del årstall og datoer det hadde vært vanskelig å finne på annen måte.

Men verktøyet finner ingenting på egenhånd. Man må vite alle navnene og koblingen mellom barn - foreldre -besteforeldre før registreringen starter.

Og sånn ser det ut. Mitt barnebarn er helt nederste rad til venstre og så tilbake til 1630.

Dette er kun en av slektene. Hvordan vil det se ut når jeg får lagt inn slekten til alle mine besteforeldre?

Ellers har jeg startet forberedelsene av flere små og store selskaper i vår og sommer. Allerede på lørdag skal vi faktisk hygge oss med 7 retters middag. Nå krysser jeg fingrene for at vært lokale pol har de riktige vinene.

Kjære tippoldemor

Det må ha vært en katastrofe å bli gravid mens du var gift med en annen.

Det må ha vært forferdelig å overlate din nyfødte datter til fremmede i 1890.

Det må ha vært grusomt å forlate de tre døtrene du allerede hadde sammen med han du var gift med.

Din datter og min oldemor var bare 9 år da du døde og vi vet ikke om dere hadde kontakt i de årene. Rent geografisk var det mulig iallefall. Heldigvis må du ha gitt henne et bilde av deg.
For det var det som løste saken. Denne uka sto bildet i en avis med spørsmål om noen kjente deg.  Og det var det!

Nå forenes ditt oldebarn (barnebarnet til en av døtrene du måtte forlate) og ditt tippoldebarn (oldebarnet til den datteren du fikk i 1890) i arbeidet med å finne ut mer om deg. Det hadde du nok ikke trodd ville ha vært mulig.

Vi har jo tenkt at med så flott kjole, flere smykker og kunstferdig oppsatt hår så måtte du være fra en bra familie. På den tiden var det heller ikke alle som hadde råd til  å gå til fotograf. Nå har vi oversikt over dine foreldre og brødre, og den familien du var giftet inn i og det bekrefter det vi trodde.

Din datter fikk en flott oppvekst, en bra mann, mange barn og et langt liv. Jeg vet jo at om du ikke hadde møtt den unge studenten så ville ikke jeg vært til, så jeg er veldig takknemlig.

Hilsen din tippoldedatter

Til lesere: Jeg forstår ikke hvorfor det kommer hyperkoblinger i teksten. De dukker opp uten min vilje og er til annonser.

Endelig sikkert

Så fikk vi endelig laget en løsning på et mulig fremtidig vannproblem.

Vi hadde ingen ønsker om å bruke kjelleren som vannbasseng igjen, og har vurdert mange løsninger. Noen av dem innebar oppgraving av store deler av hagen. Man kan trygt si jeg ikke var så begeistret for de ideene.

Heldigvis ble den aller enkleste valgt. To store rør ble lagt inn i dreneringstanken på den ene siden av veien













i grøft under veien

og bare rett ut på jordet på den andre siden av veien.

Normalt kommer rørutgangen til å være dekket av et lag jord. Det fjerner vi bare om det blir behov for det. Vi krysser jo faktisk fingrene for at det ikke blir det. Så mye regn over så lang tid har vi ikke noe ønske om. Dette er bare en type forsikring.

En dags arbeid for gravemaskinen og gravmaskinmannen.

Mammarådet

Jeg har vært på boklansering på Aschehoug. 16 bloggere har skrevet om dagens mammarolle i Mammarådet. Jeg leste to kapitler på toget hjem. Og jeg gleder meg til å lese mer.

Jeg dro jo fordi jeg kjenner ei av forfatterne. Pia har jo tilogmed bakt smultringer hos meg. Dessuten hadde jeg lyst til å hilse på Carina og Vigdis og Jona. Sånne reflekterte og skriveføre damer som er på alder med mine barn. Og som jeg kommenterer til når jeg synes jeg har et godt råd å komme med. Bonusen ble den lange praten med Guri, vi er nok ganske enige. Også møtte jeg jo faktisk noen som visste hva jeg skriver om. Susanne har rett når hun sier at hvert generasjon burde hatt en slik bok for livet er helt annerledes enn det var for mødrene våre.

Det var 16 ukers barselpermisjon da jeg fikk barn.  Fedrene kunne bruke av den vanlige kvoten på 10 dager velferdspermisjon, og det var arbeidsplassens tariffavtale som avgjorde om han fikk lønn. Der vi bodde var det barnehage noen timer hver uke for 6 åringene. Løsningen ble dagmamma og deltidsjobb. Sånn var det jo for de aller fleste så ingen kom med kritiske kommentarer. Jeg kan iallefall ikke huske noen. Internett med Facebook, blogger og googling fantes selvsagt ikke og dermed heller ikke det presset mange nå føler fra den kanten.

Selvsagt husker jeg nattevåk, men synes nok at tribunesitting var mer slitsomt og at den verste tiden var da de var 18 på vinterføre med ferskt sertifikat. Nå i dag er det bare gleder. Det å omgås ens egne barn som likeverdige voksne er helt fantastisk og vel verdt både tid og bekymringer. Å være mamma er ikke noe man slutter å være. Min mor følger godt med på hva barna hennes holder med, og vil veldig gjerne ha et ord med i laget fortsatt.